Regjeringer avgjør hvem deres statsborgere er. Dette gjør dem ansvarlige for juridiske og politiske reformer som er nødvendige for å effektivt adressere statsløshet. Men UNHCR, andre etater, regionale organisasjoner, det sivile samfunn og statsløse mennesker har alle roller å spille i å støtte innsatsen deres.

Vi må jobbe sammen for å gjøre en forskjell. Hver av de fire områdene i vårt arbeid med statsløshet – identifisering, forebygging, reduksjon og beskyttelse – overlapper med ekspertisen til andre internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner, og vi er avhengige av den lokale kunnskapen og ekspertisen til sivilsamfunnsgrupper, nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, akademikere og juridiske foreninger. Med deres bidrag til vårt arbeid kan vi forberede og anbefale de mest effektive løsningene.

Samarbeid med andre FN-organer er også viktig. FNs barnefond (UNICEF) har arbeidet lenge med å forbedre fødselsregistrering og sivile registre, FNs befolkningsfond (UNFPA) kan hjelpe myndighetene med å utvikle og implementere nasjonale folketellinger, og høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR) støtter overvåkning av menneskerettighetene til statsløse mennesker.

Den regionale representasjonen er en pådriver og gir tekniske råd for å støtte den norske stat til å utvikle og styrke nasjonale lover, retningslinjer og prosedyrer på området for forebygging og reduksjon av statsløshet.

UNHCR utfører en studie av statsløshet i de åtte landene som dekkes av den regionale representasjonen: Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Norge og Sverige. Studien tar sikte på å gi UNHCR informasjon for bruk i påvirkningsarbeid og vil hjelpe den regionale representasjonen til å utvikle nasjonale strategier og handlingsplaner for å håndtere identifiserte mangler.

Norge er part i:

• 1954 Konvensjonen om statsløses stilling (1956);
• 1961 Konvensjonen om begrensning av statsløshet (1971);
• 1997 Den europeiske konvensjon om nasjonalitet (2009).

Forståelse av statsløshet

Hvordan fungerer statsborgerskap?

Mennesker får vanligvis statsborgerskap automatisk ved fødselen, enten via foreldrene eller fra landet de ble født i. Noen ganger må imidlertid en person søke om å få statsborgerskap i et land. Hva innebærer statsløshet?

Hva er statsløshet?

Den internasjonale rettslige definisjonen av en statsløs person er «en person som ikke er ansett som en statsborger av noe land i henhold til loven». For å uttrykke dette enklere betyr det at en statsløs person ikke har noe statsborgerskap i noe land. Noen mennesker er født statsløse, men andre blir statsløse senere i livet.

Statsløshet kan oppstå av mange ulike grunner, inkludert diskriminering mot en bestemt etnisk eller religiøs gruppe, eller på basis av kjønn; tilkomsten av nye nasjoner og overføringer av territorium mellom eksisterende nasjoner; og hull i nasjonale lover. Uansett hva årsaken er, har statsløshet seriøse konsekvenser for mennesker i nesten hvert eneste land og i alle regioner i verden.

Hva er årsakene til statsløshet?

1. Hull i nasjonale lover er en av hovedårsakene til statsløshet. Hvert land har lover som bestemmer under hvilke forhold noen vil få tildelt statsborgerskap og når de vil få det tilbaketrukket. Hvis disse lovene ikke er nøye skrevet og riktig tolket, kan noen mennesker ekskluderes og sitte igjen uten statsborgerskap. Et eksempel er barn som har ukjente foreldre i et land hvor nasjonalitet er basert på at en forelder er statsborger. Heldigvis anerkjenner de fleste nasjonale lover dem som statsborgere av nasjonen der de ble funnet.
2. En annen faktor som kan gjøre ting mer kompliserte er når folk flytter fra landet der de ble født. Et barn som er født i et fremmed land kan risikere å bli statsløst hvis landet ikke tillater nasjonalitet kun basert på fødsel og hvis opprinnelseslandet ikke tillater at en forelder kan videreføre statsborgerskap gjennom familiebånd. Dessuten er reglene som fastsetter hvem som kan og hvem som ikke kan videreføre sitt statsborgerskap ofte diskriminerende. Lovene i 27 land lar ikke kvinner videreføre sitt statsborgerskap, mens noen land begrenser statsborgerskap til mennesker av visse raser og etniske grupper.
3. En annen viktig årsak er fremveksten av nye nasjoner og endringer i grenser. I mange tilfeller kan spesifikke grupper stå uten nasjonalitet som et resultat. Og selv i tilfeller hvor nye land tillater statsborgerskap for alle, vil etniske, rasemessige og religiøse minoriteter ofte oppleve problemer med å bevise at de har tilknytning til landet. I land hvor statsborgerskap kun skaffes ved arv fra en statsborger, vil statsløshet overføres til neste generasjon.
4. Til slutt kan statsløshet også være forårsaket av tap eller berøvelse av statsborgerskap. I noen land kan statsborgere miste sitt statsborgerskap ved å bare ha bodd utenfor sitt eget land i en lengre periode. Nasjoner kan også frata innbyggerne deres statsborgerskap gjennom endringer i loven som gjør hele befolkninger statsløse, ved hjelp av diskriminerende kriterier som etnisitet eller rase.

Relatert