Historier fra felten: “Det går stadig bedre i Hellas, selv om det er langt igjen til mål”

Et intervju med vår norske UNHCR- kollega Siw Skjold Lexau i Athen, Hellas.

“Historier fra felten” er en intervjuserie som gir innsikt i hverdagen til noen av de nordeuropeiske kollegaene våre som jobber for organisasjonen verden over.

Hvorfor valgte du å jobbe for UNHCR?

“Dagens ukontrollerte tilstrømming av både migranter og flyktninger fører til at mange ser på asyltematikken med frykt. Men med kun én million nyankomne siden 2015 og 2016 har antallet migranter til EU faktisk gått ned. I fjor kom det 60 000 asylsøkere til den greske kysten, de fleste av dem flyktninger. Det er veldig verdifullt for meg å jobbe for UNHCR, fordi behovet for å opprettholde forpliktelsene i flyktningkonvensjonen fra 1951 er enda tydeligere nå. Med Covid-19 har vi nemlig sett hvor raskt verden kan endre seg. Så det er i alles fremtidige interesse at systemer for flyktninger og humanitær beskyttelse er på plass. Med mange års myndighetserfaring synes jeg det er spesielt interessant å lære av å jobbe i felten samt med beskyttelse av flyktninger fra et nytt ståsted.

Jeg mener arbeidet UNHCR utfører i Hellas er viktig fordi vi må hjelpe til med å bygge robuste nasjonale institusjoner som skal gi beskyttelse. Samtidig som institusjonene skal operere med integritet, tillit og rettferdig maktfordeling. Når land er under press utfordres de internasjonale prinsippene, det er derfor vi trenger robuste institusjoner som kan håndtere kompliserte situasjoner langs Europas ytre grenser. Kapasitetsbygging er nødvendig for å forberede Hellas og andre europeiske land på fremtidige utfordringer”.

 Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt?

“Jeg er seniorrådgiver i kapasitetsbygging, så jeg samarbeider med den greske myndigheter med å bygge kapasitet på institusjonsnivå. Vi ønsker å lede asylprosessen og flyktningestrømmen på en best mulig måte. Min viktigste oppgave er å løse problemer knyttet til administrasjon av mottak og søknader, det er vel ingen hemmelighet at det er visse utfordringer på dette området.

Situasjonen har vært spesielt vanskelig siden økningen i antall flyktninger til Hellas høsten 2019. Det greske asylsystemet holder fortsatt på å utformes, og det er ganske overveldende å takle et stadig økende antall asylsøkere. Folk har kanskje fått med seg gjennom media hvor alvorlige forholdene i noen av leirene er, det gjelder spesielt på øyene. Det er utfordrende å finne bærekraftige løsninger. Målet er at Hellas skal kunne tilby tilfredsstillende forhold til mennesker som søker beskyttelse mens de venter på at søknadene deres behandles. Betydelige ressurser investeres i det greske asylsystemet. Og det går stadig bedre, selv om det er langt igjen til mål.”

Hva er noe av det beste du har opplevd gjennom jobben i UNHCR?

“Det er vanskelig å peke på én spesifikk opplevelse. Men etter å ha sett og besøkt forskjellige UNHCR-kontorer og oppdrag verden over, er jeg alltid veldig imponert over organisasjonens engasjement og profesjonalitet. Det har også vært inspirerende for meg å se hvordan flyktninger og migranter klarer å tjene mye med minimale ressurser. De står på for fellesskapet og hjelper hverandre med å utvikle aktiviteter og virksomheter. Det er noe jeg tror vi alle kan lære av.

Noen ganger kan det være frustrerende å ikke alltid umiddelbart kunne se effektene av langsiktig internasjonalt samarbeid og institusjonsbygging på nasjonalt plan. Men med et kort tilbakeblikk ser vi at det har skjedd store forandringer på kort tid. Da jeg besøkte Hellas for første gang for rundt ti år siden, fantes det ikke et asylsystem. Men i dag tar både systemer og institusjoner i økende grad ansvar. Det er langt fra perfekt, men vi er godt på vei.

Jeg tror vendepunktet for internasjonale dialoger om beskyttelse på globalt nivå kom i 2015. Vi har fått den globale avtalen om flyktninger (Global Compact for Refugees and Migration, en mellomstatlig avtale som skal sikre forutsigbar og rettferdig ansvarsfordeling av flyktning- og migrasjonsrelaterte spørsmål). Jeg tenker at det viktigste vi har oppnådd ikke nødvendigvis er det som står på papiret. Men vi ser hvordan noen land nå endrer seg og villig og bevisst er med på å diskutere løsninger”.

Hva er det verste du har opplevd i jobben for UNHCR?

“Det må være turen min til Moria-leiren på Lesbos i januar 2020. Det var det første besøket mitt til leiren etter å ha fulgt situasjonen i Hellas i mange år. De dårlige forholdene der er allmenn kjent. Altfor mange mennesker bor i overfylte områder, de sover ute eller i provisoriske telt. De har ikke tilgang til hverken sanitæranlegg eller rent vann og det er søppel overalt. Sårbare kvinner og barn står uten sikkerhetsnett. Det er ekstra fælt fordi det hadde vært så enkelt å legge til rette for bedre levekår. Men det er også lett å skylde på andre. Noen klandrer Hellas, andre klandrer Europa som helhet, men det endrer ikke situasjonen for de som bor i leiren. Det viktigste er å finne en løsning som fungerer.

Heldigvis er det noen gode nyheter også. Flere og flere europeiske land er villige til å evakuere barn bort fra disse forholdene. Og de første barna har allerede forlatt leiren med hjelp av UNHCR og partnere. Etter intens jobbing har greske myndigheter nå på grunn av Covid-19-situasjonen også bestemt seg for å evakuere et større antall risikoutsatte personer fra Moria.

Det er alltid utfordrende å jobbe med langsiktige mål. For Hellas er det ekstra vanskelig å gjøre langsiktige forbedringer på institusjons- og systemnivå på grunn av de pågående krisene. Myndighetene skal både ha tid og rett tilnærmingsmåte når de ordner opp i brennhet politisk tematikk. Samtidig skal de bygge fungerende institusjoner som er robuste nok til å løse kommende kriser. Det er veldig krevende”.