- Hvorfor trenger vi en global avtale om flyktninger?
Ved utgangen av 2017 hadde verden nesten 25,4 millioner flyktninger. Byrden og ansvaret for å ta vare på så mange flyktninger faller i uforholdsmessig stor grad på relativt få land. 60 prosent av verdens flyktninger befinner seg i ti land, og majoriteten av flyktningene (85 prosent) bor i utviklingsland som står overfor sine egne utviklingsutfordringer. Det er avgjørende å støtte disse landene og finne globale løsninger for de som flykter, og dette kan gjøres ved å styrke samarbeidet mellom stater, internasjonale organisasjoner, sivile samfunn og privat sektor. Det er nettopp dette den globale avtalen om flyktninger handler om. Det er en ny avtale for flyktninger og fellesskapene som er deres vertskap. Avtalen skal gi bedre beskyttelse til flyktninger som har flyktet til et annet land, for eksempel ved å redusere behovet for videre flukt, samt sikre at utviklingen av disse landene og samfunnene ikke lider på grunn av generøsiteten deres. Avtalen viderefører forpliktelsene gjort av 193 av FNs medlemsland gjennom New York-erklæringen om flyktninger og migranter fra september 2016, ved å gjøre dem om til praktiske, konkrete tiltak. Det er en arbeidsmodell for å veilede og styrke den internasjonale flyktningresponsen slik at de som tar imot flyktninger får den betimelige støtten de trenger, flyktningene får tilgang til helsetjenester og utdanning, samt muligheter til å livnære seg selv, og til slutt, det søkes løsninger på flyktningenes vanskelige situasjon helt fra starten av. Det vil bidra til å gjøre responsen mer systematisk samt styrke handlinger og ressurser på både lokalt og internasjonalt nivå.
- Hva består avtalen av?
Avtalen har fire deler. Først en innføring som forklarer avtalens bakgrunn, veiledende prinsipper og mål. Den andre delen er et “Omfattende rammeverk for flyktningerespons” (CRRF). Den tredje delen er et “Handlingsprogram”, som fastsetter konkrete tiltak for å oppfylle avtalens mål. Til slutt har avtalen “Ordninger” for oppfølging og vurdering, som først og fremst gjennomføres gjennom et globalt flyktningforum hvert fjerde år.
- Hva ønsker vi å oppnå gjennom avtalen?
De fire hovedmålene er å:
- Lette trykket på vertsland. Nesten ni av ti flyktninger søker tilflukt i det globale sør. Landene som nå blir bedt om å ta det største ansvaret, gjør dette kun som resultat av geografi. Disse landene trenger å vite at resten av verden står bak dem og er klar til å støtte dem. Dette kan være finansiell støtte, men også andre typer ressurser, slik som teknisk ekspertise og kunnskap.
- Forbedre flyktningers selvstendighet. Flyktningene kommer med ferdigheter og erfaringer. De kommer også med imponerende robusthet, styrke og vilje til å komme seg tilbake på bena. Ved å gi dem muligheten til å få en utdannelse eller arbeid, vil de kunne forsørge seg selv og familiene sine. Dette lar flyktningene ta tilbake menneskeverdet som kommer av å ta kontroll over eget liv.
- Utvide tilgang til løsninger for utviklingsland, slik som familiegjenforening, arbeidstillatelser, stipender, sponsorordninger og gjenbosetting. Gjenbosetting kan være et lys i mørket for noen av verdens mest sårbare mennesker, og er ofte en livreddende gest. I tillegg sender det en bestemt beskjed om støtte til de landene som huser flest flyktninger.
- Gi støtte til å bedre forholdene i opphavsland, slik at flyktningene kan reise hjem frivillig på trygt og verdig vis.
Kort sagt vil den globale avtalen om flyktninger føre til mer forutsigbar støtte for vertsland og -samfunn, flere steder for gjenbosetting og andre lovlige baner til tredjeland samt større engasjement for å løse konflikter (og opprinnelige årsaker), slik at frivillig hjemreise kan bli et reelt og bærekraftig alternativ. Vi må jobbe sammen om alle elementene, med samme beslutsomhet.
- Hvordan relaterer den globale avtalen om flyktninger til den globale avtalen om migrasjon?
Begge avtalene har opprinnelse i forpliktelser inngått da FNs medlemsstater godkjente New York-erklæringen i 2016, men den globale avtalen om flyktninger handler kun om flyktninger. Ulikt den globale avtalen om migrasjon, har utviklingen av den globale avtalen om flyktninger vært ledet av UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, i samarbeid med FNs medlemsstater og ikke-statlige organisasjoner. En rekke aktører har levert nesten fem hundre offentlig tilgjengelige skriftlige bidrag.
- Erstatter avtalen FNs Flyktningkonvensjon?
Nei. Avtalen bygger på, og erstatter ikke, det gjeldende juridiske systemet for flyktninger – inkludert Flyktningkonvensjonen fra 1951 og andre internasjonale juridiske avtaler om flyktninger, menneskerettigheter og humanitær lovgivning. Flyktningkonvensjonen fokuserer på flyktningenes rettigheter og statenes forpliktelser. Den globale avtalen om flyktninger stadfester disse standardene og prinsippene, og fokuserer på å øke internasjonalt samarbeid for en mer rettferdig, systematisk og omfattende respons, slik at flyktninger og vertene deres kan stole på solid støtte.
- Er avtalen juridisk bindende?
Nei. Den er et dokument som har blitt intensivt fremforhandlet i tett samarbeid med stater og mange andre aktører over de siste 18 månedene, og tar sikte på å utvide grunnlaget av støtte som er tilgjengelig for flyktninger og samfunnene som er deres vertskap. Den endelige teksten ble laget i enighet, basert på en sterk forpliktelse til internasjonal flyktningebeskyttelse og internasjonalt samarbeid. Den oppretter ingen juridiske forpliktelser, og endrer heller ikke mandatet til UNHCR.
- Hvem har opprettet Flyktningavtalen?
FNs høykommissær for flyktninger ble invitert av FNs generalforsamling til å fremlegge forslaget til en global avtale som skulle vurderes av Generalforsamlingen ved dens 73. samling, og i sammenheng med den årlige UNHCR-resolusjonen. I løpet av mer enn 18 måneder med intensive diskusjoner, gjennomførte FNs medlemsland, eksperter, sivilsamfunn og flyktninger dedikerte tematiske diskusjoner i tillegg til formelle konsultasjoner og statusoppdateringer ved Høykommissærens dialog om beskyttelsesutfordringer i desember 2017. I tillegg kommer erfaringer fra bruken av det omfattende rammeverket for flyktningrespons i 15 land i løpet av 2017 og 2018. Det var et veldig sterkt engasjement fra FNs medlemsstater i løpet av den omfattende konsultasjonsprosessen over de siste 18 månedene, og det endelige dokumentet som høykommisæren la frem for Generalforsamlingen hadde bred støtte.
- Støtter FNs medlemsstater den globale avtalen om flyktninger?
Ja, et stort flertall. 13. november 2018 godkjente FNs generalsforsamlings komite for sosiale, humanitære og kulturelle forhold flyktningavtalen som del av den årlige UNHCR-resolusjonen med en overveldende majoritet, og sendte teksten videre til Generalforsamlingens plenum som stemte den gjennom den 17. desember. Det er et konsensusdokument og representerer multilateralisme i effekt i dagens verden.
- Vil vi se flere flyktninger komme til Nord-Europa på grunn av avtalen?
Flyktninger flykter fra krig, forfølgelse og menneskerettighetsbrudd. Deres flukt er ikke frivillig og kan ikke planlegges. Globalt flykter de aller fleste flyktninger (85 prosent) til og bor i utviklingsland, nær deres tidligere hjemland, som står overfor sine egne utviklingsutfordringer. En sentral del av den globale avtalen om flyktninger er å sørge for at land som er vertskap for flyktninger mottar bedre støtte, og at flyktninger kan være selvhjulpne i landet de har flyktet til. I den forbindelse søker den å forbedre beskyttelsesforholdene for flyktninger i vertslandene, blant annet for å redusere behovet for å flykte videre, og for å sikre at utviklingen i disse landene og samfunnene ikke lider på grunn av generøsiteten deres. I tillegg tar avtalen sikte på å åpne opp flere rettslige veier til varige løsninger, inkludert gjenbosetting i tredjeland, slik som de i Nord-Europa.
- Hvor finner jeg mer informasjon?
På UNHCRs nettsted er det en egen del dedikert til forståelse av den globale avtalen om flyktninger. Den globale avtalen om flyktninger kan leses her.
Del på Facebook Del på Twitter