Irakisk jente fant ny bestemor i Finland
Etter at en familietragedie tvang dem til å flykte fra Bagdad, har Azaldeen og hans lille datter nå startet et nytt liv på en liten øy i Sørvest-Finland.
Traumatiserte Dina (3) fant endelig roen takket være ny finsk «bestemor» © UNHCR/Max-Michel Kolijn
Da Diana kom til Finland i oktober 2015 bare to år gammel, var hun plaget av vonde minner fra da moren ble kidnappet og forsvant i hjembyen Bagdad. Hun var redd for alt som var nytt og fremmed, og klynget seg til faren, Azaldeen Kadhem, som selv slet med sin egen uro og sorg.
Azaldeen, 34, sier at Irak ikke var et trygt sted å oppdra et barn. «Vi var alltid redde», minnes han. «Det finnes ingen fred og trygghet for Diana i Irak.»
Azaldeen og Diana var blandt de omkring 100 flyktningene som fant et nytt hjem på det lille øysamfunnet Nagu i Sørvest-Finland.
Der tok 80 år gamle Mona Hemmer far og datter under sine vinger. Hun ble som en bestemor for Diana, og bidro til å sørge for stabilitet i hennes nye liv i Finland.
Diana, som nå er tre år gammel, blomstrer i sine nye omgivelser. «Hun har vokst utrolig raskt, og har gått fra å være et svært urolig barn til en jente som kommuniserer fint og klarer å slappe av», sier Mona. «Hun har en svært lys fremtid.»
Dianas nye hjem i Nagu ligger i en svensktalende region av Finland, et område som om sommeren er en fredelig oase for flere tusen ferierende. Øya har omtrent 1500 fastboende utenfor sommersessongen.
Mona pensjonerte seg, og flyttet til øya for 17 år siden, hor hun bor sammen med partneren Kaj. Helt siden øyboerne fant ut at de skulle motta 100 flyktninger, har hun ønsket å hjelpe flyktningene med å skape et godt hjem og føle seg som hjemme på øya.
«Hun har en svært lys fremtid.»
Mona er et aktivt og respektert medlem av lokalsamfunnet, og samarbeider blandt annet med en kulturforening som arrangerer konserter og holder kunstutstillinger på øya. Da øybeboerne fikk vite at nesten 100 flyktninger skulle bosette seg på øya, begynte de raskt å forbedrede seg.
«Noen var bekymret for hvordan flyktningene ville påvirke det lille samfunnet vårt», sier Mona. «Men mest av alt var vi nysgjerrige.Før i tiden besto Nagus innbyggere hovedsakelig av sjøfarende og fiskere – de er derfor naturligvis nysgjerrige på fremmede kulturer de ikke kjenner så godt til. Men i stedet for å stenge de nyankomne ute på grunn av frykt, besluttet vi å ønske familiene og barna velkommen med åpne armer.»
«Å ta imot flyktninger handler ikke om å organisere en haug med ulike egne aktiviteter for dem. Det handler om å sørge for at de føler seg velkommne til å bli en del av det som lokalsamfunnet allerede driver med.»
Mona og hendes samlever Kaj (th.) har påtaget sig rollen som bedsteforældre for Diana. © UNHCR/Max-Michel Kolijn
En gruppe pådrivere sørget for at flyktningene ble inkludert og invitert til å delta i forskjellige samfunnsaktiviteter på øya. De snakket med kursarrangører og foreningsledere på øya, og fikk blandt annet tilpasset kunstaktiviteter slik at barnefamilier også kunne være med på dem, og inviterte flyktningene til å delta i på trengingstimer og strikkekurs, samt bli med på det lokale fotballlaget. De sørget også for å få med unge voksne på fester og tilbrakte tid sammen med dem. Etter kort tid hadde de nyankomne etablert sosiale nettverk på Nagu.
«De ble raskt enda bedre kjent med flere av våre naboer enn de vi er», sier Mona. «Til slutt var det vi som lærte fra dem, noe som gjorde Nagu til et mer sammensveiset samfunn.»
Azaldeen knyttet umiddelbart et sterkt bånd til Mona, og begynte å kalle henne «mor». Da han begynte på finsk-kurs i Åbo èn gang i uken, tilbød Mona seg å passe på Diana mens han var på kurs. Det tok ikke lang tid før Diana betraktet Mona som sin reserve-bestemor. I Finland er det vanlig at besteforeldre blir hyppig besøkt av barnebarn.
Diana hilser på en hest fra naboens stall. © UNHCR/Max-Michel Kolijn
«Nagu ble et mer sammensveiset samfunn.»
Diana slo seg etter hvert til ro i Monas hjem. Her kunne hun slappe av, leke med hunden, besøke hesten i naboens stall og føle seg som et elsket barnebarn.
«Mine egen barnebarn er voksne nå, så jeg er veldig glad for å ha møtt Dina», sier Mona. «Vi har etablert våre egne rutiner, og Diana føler seg trygg her.»
Azaldeen og Diana har nå fått flyktningsstatus og har fått innvilget oppholdstillatelse. Azaldeen har bestemt seg for å bli boende på Nagu og studere finsk. Mange av de andre flyktningene har valgt å flytte til større byer.
«Jeg ønsker ikke å flytte Diana igjen, nå som vi endelig har blitt del av en stor familie her», sier han. «Min familie er Diana, Mona og Kaj, og de andre på Nagu.»
«Nagu er et godt sted med masse omsorg og varme. Dette er hjemmet vårt nå.»